Tanker

Under overflata..

 

Tenkte å skrive litt om hvor slitsomt det er for meg,.. å være arbeidsledig, uten utdanning.

Som dere kanskje vet, så går jeg nesten helt arbeidsledig. Jeg bor sammen med min eks, mens jeg venter på svar fra forskjellige jobber. Har nettopp vært på fysiske tester for fengselshøgskolen, hvor jeg ikke besto løpinga. Styrketestene gikk bare fint uten problem, men har litt for dårlig kondis. For ca. et halvt år siden var jeg på samme greiene for politihøgskolen, hvor jeg ikke besto svømming.. Noe jeg forsåvidt hadde sett for meg kom til å skje. Mest fordi at jeg søkte 2 dager før fristen var ute, dermed veldig kort tid å øve inn div. øvelser på, men og mye pga. at jeg aldri har vært noe flink til å svømme. Så det var jeg så og si klar over kom til å skje.

Dere skjønner ca. hvilken retning innenfor arbeid jeg ønsker. Jeg vil gjerne gjøre noe hvor det skjer noe nytt hver dag. Jeg vil ikke 100% vite hva jeg går til hver dag da jeg går på jobb. Er rett og slett ute etter nye opplevelser. Noe jeg tror skjer i de yrkene jeg hadde lyst å utdanne meg innenfor. Jeg har fortsatt lysta til å utdanne meg innefor det, men jeg vil egentlig være ferdig utdanna NÅ. Skal jeg da sitte og vente i ett helt år for å søke på nytt, og så ikke 100% komme inn da heller. I tillegg må en jo ut med en formue på begge utdanningen til reise, legeærklering osv.. Noe jeg ikke heller vil betale år på år.

Men når det er sagt. Jeg er pisslei av å sitte hjemme. Jeg er pisslei av å søke jobber. Og jeg er pisslei av å føle at ingenting går min vei. Jeg tar megselv i å angre av og til på at jeg ikke tok en yrkesretta utdanning, slik at jeg hadde visst den dag i dag hva jeg skal jobbe med.. Om ikke for resten av livet, men iværtfall nå.
Helt siden jeg flytta fra Oslo til Lillehammer sommeren 2012, har jeg nesten ikke hatt noe å gjøre. Jeg starta å arbeide på Egon, Gjøvik i Januar 2013. Å jobbe som servitør var forsåvidt en helt OK jobb. Møtte mange trivelige kunder hver dag, og hadde himmelske kollegaer. Kom desverre ikke helt godt overens med måten restaurangen ble styrt. Heller ikke arbeidsavtalen. For å få inn nok penger i den bedriften, måtte en gå på NAV for å søke penger i tillegg.
Så da etter å ha gått ett halvt år uten jobb, skammet jeg meg nesten litt for å si neitakk til Egon, og sluttet der. Men jeg kan ikke gå å bli mer og mer deprimert over en arbeidsplass, når jeg vet jeg igrunn kan finne noe bedre der ute.. Hvor jeg slipper å gå til NAV hver jævla måned.

Akkurat i det jeg var ferdig med oppsigelsestida mi på Egon, så dro jeg til intervju hos min nåværende arbeidsgiver. Vet ikke helt om det kan kalles intervju en gang, for det var så avslappende. Drakk rett og slett kaffe og prata mye skit! :-) Slik mener jeg alle skal ha intervjuene sine.
Så da etter en stund starta jeg opp som ordensvakt her på Gjøvik. Jobben var bare deltid, men bedre avtale enn i restaurant uansett. Det beste med å starte i denne bedriften er menneskene. Jeg har kjempekoselige arbeidskolleger nå og, som faktisk drar med meg ut på byen i helgene. Noe jeg har venta på skulle skje siden jeg flytta til Lillehammer. Jeg får desverre ikke nok timer innenfor dette yrket akkurat her på Gjøvik, så jeg har søkt meg til lignende jobber i Oslo. Bare at der er det 100%, og en annen type vekter.

Det jeg i bunn og grunn skulle frem til med dette innlegget var:

Etter å ha gått arbeidsledig, og fra drittjobb til litt bedre jobb. Fra søking på diverse utdanninger (som jeg aldri får), er jeg drittlei av livet mitt.. Spesielt som det er nå. Jeg har følt meg deppa i noen måneder nå, for jeg aldri oppnår vilja mi. Jeg søker og søker her og der, men.. Det går bare ikke!
De gangene jeg har vært ekstra deprimert om kveldene har jeg kommet frem til det at det er ikke bruk for meg her i verden.. Eller som det og kalles.. Jeg føler meg til overs.

Jeg har kommet frem til at vekter er en stilling jeg trives i. Det er noe jeg kunne ha jobba med dag ut og inn. Men jeg må ha såpass at jeg kan forsørge meg selv.

Det som gjør meg enda mer stressa med dette er, alle andre er kommet så mye lengre enn det jeg har. Jeg sitter fortsatt etter videregående med studiegjeld og ingen fullferdig utdanning som har fått meg i jobb. Jeg sitter her og går på NAV en gang i mnd. hvor jeg får utbetalt 8000,-, hvor ca. halvparten går til husleie og strøm. Resten går til regninger.

Det er kommet til den delen av at, hvis jeg ikke får de 100% stillingene i Oslo, så må jeg flytte tilbake til Nordland.. Noe jeg virkelig ikke vil. Men mamma er lei av å trøste meg over telefon, for at ingenting går min vei.

Sorry for ett langt syteinnlegg. Men jeg vil bare at folk skal vite hvordan jeg egentlig har det. Alt er ikke helt på topp, slik som jeg skulle ønska. Men jeg prøver å se frem. Er og en av grunnene til at jeg er glad jeg skal i militæret i Mars. For da har jeg iværtfall det å se frem til.

Hver gang noe dytter meg under vann, kommer jeg meg alltid opp igjen. Uansett hvor deprimert enn er, så er det bare å ha noe å se frem til..

Det viktigste i mitt liv er å ha noe å glede seg til..

 




 

Tatovering på jobb; Greit/Ugreit?

Jeg tenkte jeg skulle ta opp et tema som jeg synes er ganske viktig. Og det er dette med tatovering på arbeidsplassen. Jeg selv, som kom til intervju på stillingen servitør, spurte om hvordan akkurat Egon var på dette punktet. Og de sa: "Så lenge det ikke synes så veldig, så gjør det ikke noe spesielt..". Så da spurte de da også om jeg hadde noe veldig synlig, men det har jeg da ikke.. ettersom at min er på overarmen, og vi bruker langermede skjorter hele tiden. Men: På mange steder, så er det kjent for at en ikke skal ha tatoveringer eller piercing.. Er dette greit?

Jeg skjønner at mange som ikke er "vant til kulturen", kan synes at dette er litt ekkelt.. Men skal en virkelig ikke begynne å tilpasse seg det snart? Jeg selv har en kompis som har en liten tatovering bak øret/nakken, som han må sminke bort hver gang han skal på jobb, fordi han arbeider som flyvert. Dette synes jeg er litt drøyt, at det skal være såpass strengt! De fleste av befolkningen har jo tatoveringer den dag i dag, så når skal galskapen ta slutt?

Jeg vet i værtfall at noen har startet aksjoner mot det, på facebook (såklart)! Den siden jeg liker heter iværtfall "Tattoo acceptance in the workplace" (trykk på linken), og jeg synes det er fint. Det er fint at noen har fått opp øynene mot dette som jeg synes er bare tull.. Hvorfor skal liksom en som har tatoveringer få styggere blikk enn andre? Jo, jeg skjønner tegninga at det ser litt mer badass ut, men det er vel kanskje en av grunnene til at noen tar dem i det minste? Uansett, de fleste som ser mer badass ut, er oftest myke og fine på innsiden, slik som alle andre..

Eller er jeg helt på feilspor her?

Noen eksempler på flotte folk:




ALLE BILDER HENTA FRA LINK

Klin Gærn

Jeg er ei jente som ikke er som mange andre typiske jenter. Jeg har vokst opp med 4 brødre hele mitt liv, og kun gått i klasse med gutter helt til ungdomsskolen. Da jeg begynte på ungdomsskolen begynte jeg i klasse med noen andre jenter. Jeg kjente de ikke noe spesielt fra før av. Med tanke på at jeg kun har hatt gutte "venner" hele mitt liv, så greide jeg ikke å lese kvinner noe spesielt når jeg først ble kjent med dem. Jeg tolker rett og slett ikke kroppspråket til jenter noe videre, og er dermed mer en guttejente. Jeg trives mye mer i kompis samvær enn venninne samvær.

De siste årene har jeg begynt å gi opp å stole på jenter. Jeg har hatt noen venninner oppigjennom, men det har stortsett alltid endt opp med at de har gått bak ryggen min. Jeg gir alltid nye sjanser, og begynner å stole på samme personene på nytt og på nytt igjen, men til ingen nytte. Nå er det nok! Jeg er piss lei av å stole på folk, uten at jeg får noe igjen for det.. Bare dritt! Planen med dette innlegget er ikke å henge ut noen som helst person, men jeg tror nok de som leser dette og føler seg truffet vil tro det. Men følerer de seg truffet, så får det vel kun være deres eget problem. Når jeg blir venninner med folk, så spør jeg ofte etter deres oppriktige mening om ting, uten å få det svaret jeg leter etter.

Til min andre nytte så er jeg mer flink å lese personer generelt, så vet hvis de lyger eller ikke. Jeg har nå i det siste funnet ut at noen av de jeg trodde jeg kunne stole mest på, ikke går å stole på rett og slett. Jeg vet at det sikkert ikke finnes en 100% oppriktig person der ute.. Akkurat nå føler jeg at når du først åpner deg for en person, så går det til helvette uansett. Jeg kan stole på Hansi og familien min. Men ofte så snakker jo "venninner" om ting som en ikke gjør med de andre. Noe som generelt tydeligvis ikke er så lurt.

Jeg har funnet ut. At herfra, så skal jeg holde meg og mine tanker mest til megselv. Så får folk bare spørre om det er noe ekstra de vil vite!


Det er meg og mitt liv,
hva dere synes bryr meg midt i kaviarstjerna!


Jeg HATER folk som smatter!

Ja, det er sikkert en idiotisk ting å gå inn på oppi hele oppstyret. Men akkurat nå irriterte det meg så innigranskauen som vi sier oppi nord. En av guttene på internatet sitter å pakker i seg brødskive og lager skikkelig høye smatte lyder. Jeg skjønner ikke at folk ikke kan tygge med munnen igjen? I tillegg til det, så går det å tygge uten å lage en lyd generelt... Gjør det ikke det? Hvis du smatter når du spiser, vil jeg gjerne vite hva du gjør for å få det til.. og hvorfor. Ikke minst hvorfor. For er dere klare over hvor sinnsykt irriterende det er?

OK, nok om det! Nå skal jeg på Europris, så slipper jeg å høre på dette mer!




Planlegger bursdagsfeiring - Nyttårsaften!

Haha, jeg vet at det igrunn er litt tidlig å begynne å planlegge bursdagen min den 31.12, allerede nå. Men jeg ble på en måte veldig ivrig med tanken på det. De to forige årene vi har arrangert det hjemme hos oss har vært legendary! Selv om det hadde vært store grunner til at det kom til å bli drama osv, så har det aldri blitt det. Så tror det er en slags magi over nyttårsfeiringa hjemme hos meg! Aldri noe drama, og alle våkner og kjenner lukta av elgsmåsteiken til mamma! I år fyller jeg 20. Har også mest sannsynlig lappen til da, så blir litt lettere med tanke på å hente folk osv. Gleder meg!

Nå må jeg nok desverre sende inn enda mer søknader. Puh!




Jeg er en guttejente

Vel, kan vel si at jeg ikke er en typisk jente. Jeg liker megselv for det igrunn! Jeg har vokst opp med tre brødre, pluss søskenbarnet mitt som også er gutt btw. Og oppigjennom barneskolen har jeg kun gått med gutter i klassen. Da jeg først starta i ungdomsskolen, så var det 4 jenter der. De kjente ikke meg noe spesielt, og jeg kjente ikke dem. I tillegg til at jeg ikke var vant med jenter fra før, så kunne jeg på en måte ikke "lese" jente signaler. Jenter irriterer meg fortsatt oftere enn det menn gjør. Mest fordi at de baksnakker, ikke tenker seg om før de prater.. og rett og slett er irriterende. Jeg er mer guttejente. Det kan jeg si rett ut uten å måtte tenke meg om. Gutter flest flørter med jenter igjennom kroppsspråk. I ungdomsskolen slår oftest gutter jenter de liker, en merkelig måte å uttrykke seg på ja,.. men jeg kan si at jeg på en måte har gjort det samme selv.

I samme pakken som å være guttejente interesserer jeg meg svært lite for mote. Skal jeg ha noe innenfor en klesbutikk, så må det være for at jeg trenger det. Jeg bruker heller penger på øl, whisky, CDer og slike andre ting. Jeg føler vel at det er mer bruk i det enn å måtte gå på shopping hele tida. Bryr meg pent lite om jeg raper offentlig. Noen får jeg creds for av det, mens de fleste jenter blir slik: usj.

Får også lett inntrykk av at de fleste jentejentene ikke liker meg. Sikkert mest fordi jeg er gross, ekkel og ikke noe spesielt feminin. Vel. Er vel også en grunn til at jeg kan si: Jævla kvinnfolk, like mye som jeg kan si: Jævla mannfolk. Kvinnfolk irriterer meg oftere enn menn, det skal jeg iværtfall få sagt.

Fler enn meg som er guttejente?




Piercing, hvor?

Har en stund nå hatt lyst på piercing i underleppa på midten. Men kjæresten synes det er passe stygt.. Så var det noen som sa jeg hadde kledd nesepiercing.. Men klarer virkelig ikke bestemme meg! Så tok noen bilder med en løs ring bare for å se hvordan det ser ut.. Synes fortsatt leppa ser best ut! Hva synes dere?

Hvilken?

Jobbattest!

Har nettopp motatt jobbattesten min for både i år og i fjor! På den står det også blandt annet hvor flink jeg har vært i jobben, noe som er utrolig viktig for min fremtidige jobbsøking! Spurte også skippern om han kunne være som referanse for meg på CV-en min, og det var helt i orden! Så da er denne sommerjobben snart overstått og jeg har det nødvendige med meg videre for å få jobb senere! Forhåpentligvis. Ikke sikkert alle stoler på ett papir, men det synes jeg de skal gjøre. For nå har jeg mange fine papirer!

Husker du å spørre etter attest fra forige arbeidsgivere?

Holder foresten på å mekke noe grøsselig og morsomt i photoshop! Håper dere blir å like det like mye som meg. Kan si det er meget inspirert av The Walking Dead. Høhø!
SneakPeak?


Har bare såvidt begynt. :)

Savner det teite smilet ditt.

For det er det eneste som får meg til å le så lett.

Svensk: Ett motespråk?

Noen av dere har muligens fått med dere at jeg er kvart svensk. Har bodd i Sverige i 4 ½ år, men dratt tilbake ca. en gang i året for å hilse på slekta mi der sørpå. Jeg snakker kun svensk når jeg har behov for det, eller når jeg skal oversette noe for noen. For meg er svensk ett språk jeg bruker når jeg bytter over for å snakke med slekta mi, eller andre svensktalende. Men det jeg nå legger merke til er at mange bruker svensk i små fraser, eller setninger. Er det noen som har en grunn?

Jeg vet mange som f.eks. bruker engelsk, fordi det høres bedre ut. Er det mange som da bruker svensk fordi det evt. høres bedre ut? Jeg har bare mange spørsmål rundt dette, mest fordi jeg lurer på om folk virkelig ikke liker sitt eget språk så mye, som andre sitt. Vel, nå er det jo ingen som "eier" ett språk heller. Men trodde det skulle holde seg slik at mennesker verden over snakket sitt eget språk, for at folk verden over skulle vite hvor den ene og andre kom fra.

Disse diskusjonene rundt språk blir jo mer og mer vanlig innenfor Norsk på skolen også. Diskusjoner rundt om at engelsken en dag kanskje tar over all verdens språk? Dette er noe jeg personlig mener er vrøvl, men en vet vel aldri. Hadde mennesket isåfall akseptert dette at sitt eget språk er dødd ut, når en allerede er så vant til å bruke et annet språk? Jeg vet iværtfall at er det noen som er trofaste på sitt morsmål, så er det franskmennene og tyskerne. Muligens Italienerne også har blitt mer strenge på dette. Men hvorfor er det absolutt blitt slik, at en bruker språk i div. fraser?

Høres det rett og slett bedre ut?




Hvorfor er det ikke slik lengre?

Jeg tror på en måte at det er på vei tilbake. At kvinner med former blir mer og mer akseptert tilbake i samfunnet! Det er greit det at en skal ikke være overvektig, men finne en mellomting. Jeg slet en del selv med selvtillitten min før, da jeg ble mobba. Ikke bare på skolen, men også smått hjemme. Jeg tror det kan ha noe med at jeg er den eneste jenta i familien forutenom mamma, men jeg kom meg igjennom det. Akkurat slik som det er nå, så har jeg begynt å se på meg selv med ett bra lys! Jeg har en kjæreste som nærmest forguder meg, så da begynner jeg smått å gjøre det selv også.

Jeg har også tenkt på dette med at tynne jenter er de som alltid blir modeller. Dette må jo ha noe med at alle designere oftest er homser, så vil at jentene skal se ut som gutter.. Har jeg ikke smålig rett? Vel, jeg tror iværtfall det! Selv mener jeg at kvinner skal være kvinner, ikke ragmagre jenter som kun er skinn og bein. Ikke vet jeg hva dere personlig syns. Men jeg irriterer meg også om disse "Standard"-målene innenfor klesdesign. Hvorfor kan det ikke designes samme type klær i alle mulige størrelser, slik at ingen føler seg utenfor? På grunn av den brede ræva mi må jeg gå på XL størrelsene på Kappahl.. Noe som mest er på grunn av de brede hoftene mine. Men ja. Så lenge jeg selv trives med den jeg er, så kan jo folk bare si hva F*** de vil! :)

Love yourself!




Ta vare på tradisjoner!

Jeg satt akkurat her på jobb å tenkte på det at jobbdagene går litt for sakte unna, noe som da betyr at det også tar for lang tid før Hansi kommer hit. Men går tida egentlig så sakte som jeg skal ha det til?

Du skjønner. Noen ganger så tenker en at tida går så sakte. Jeg vil ha fri og kjæresten her. Men når plutselig den uka er gått, så synes du at det igrunn gikk utrolig fort. Vel, jeg gjør iværtfall det! Klart at jeg gleder meg utrolig mye til kjæresten kommer, men da vi faktisk er ilag går tida så fort at jeg føler vi så vidt rekker å si hei før vi må si hadet.


I tillegg til dette med nåtida, så er det mye med fortida jeg savner. Jeg savner det at vi var barn, var ca. alltid ute å lekte. Jeg husker de somrene før jeg fikk meg sommerjobb, jeg og Erika (søskenbarnet mitt og min bestevenninne oppigjennom åra) var ute å bada hele sommeren! Jeg overnatta til henne mange dager i strekk, så bada vi ca. dagen lang! Noen dager dro vi til og med to ganger om dagen, om ikke tre bare for å bade på Ågvannet! Jeg savner det å kunne ha fri, ha noen venner jeg kan gjøre slikt sammen med. Hvis jeg hadde dratt alene å bada, så hadde jeg følt meg litt merkelig, tror jeg. Ikke det at jeg bryr meg om det - men det morsomme med å være sammen med gode venner blir jo også på en måte borte. Erika har fått sitt første barn, Theodor! Han er helt nydelig! Så har hun flyttet sammen med kjæresten sin til Skinlo. Ett sted lenger sør i Norge. Sånn er det. Mennesker finner seg den de ønsker å være sammen med resten av sitt liv, og slår seg da også til ro med dette.

Ikke bare somrene er det jeg savner. Jeg savner også de vintrene da jeg og brødrene mine kunne bruke timesvis ute i snøen for å base hverandre, eller rett og slett bare akte ned i bakken vår. Vel! På en annen måte så er det jo slik at jo eldre en blir, nyere tradisjoner bygger en seg. Oftest er det slik at en "vokser fra hverandre", å bygger disse nye tradisjonene med andre mennesker! Jeg selv er på en måte dødsredd for å bryte opp mine tradisjoner med familien om jula, å stifte egen familie å være "hjemme" der å feire jul. Jeg har på en måte alltid lyst å bare holde meg hos mamma og pappa på julaften, slik det alltid har vært. Så har jeg jo bygd en ny tradisjon for to år siden. Hvor jeg inviterer gamle og nye venner for å feire bursdagen min på nyttårsaften! Drikking og spising! Pluss nyttårsrakketter! Dette mener jeg er en viktig del av året! Det er den perfekte slutten på året iværtfall!




Men. Så er det jo det at en selv må lære seg å akseptere dette å bli voksen. Jeg er snart 20 år, men spør fortsatt mamma etter ting jeg igrunn må finne ut av selv. Hun svarer ofte: "Ida, du er snart 20 år gammel...!". Jeg bare.. nikker smått for meg selv å sier svakt: "ja..". Jeg har funnet meg en kjæreste på Lillehammer. Hansi kan så og si være den som jeg føler meg mest komfortabel med på lenge. Vi har så mange felles interesser og er venner samtidig som vi er kjærester. Jeg og han ble på en måte kjent over nett før vi møttes, så med en gang vi møttes klaffa det bare bra! Hansi kan jeg si er bestekompisen min, samtidig som vi har det fantastisk bra sammen som kjærester. Jeg vet ikke hva framtiden vil bringe. Jeg vet bare at vi mest sannsynlig blir å flytte inn sammen, mer enn det får nesten tida vise!

Jeg har iværtfall en plan om at jeg må besøke gamle venner oftere. Slik som Erika. Må jo hilse på lille Theodor og den lille søte familien deres! Men før jeg må gjøre noe slikt, må jeg tjene sammen noen kroner så jeg kommer meg av sted! Så blir det muligens å hilse på noen venner av Hansi også rundt i Molde-distriktet på samme turen! Mye som må gjøres!

Så, selv om en savner gamle tradisjoner, betyr det jo ikke at de må brytes. En må bare ta vare på de mest viktigste, å heller gjøre gamle ting på nytt hvis en får muligheten! :)

Ha en fin dag videre!


Oh, du overfladiske verden.

Mens jeg sitter her hjemme etter en dag fri på grunn av ryggen min.. Så tenkte jeg at jeg like godt kunne skrive et lite innlegg om noe jeg har tenkt en del på. Nemlig dette med å være overfladisk.

Selv mener jeg at verden blir mer og mer overfladisk år etter år. Er jeg den eneste som synes det? Som for eksempel, så har vi disse nettstedene hvor du har "En sjekkelek". Disse nettstedene er da nettsamfunn, hvor det er meningen at du skal møte nye folk. Men skal det virkelig være så overfladisk at en skal kunne velge "ja" eller "nei" bare på grunn av utseendet? Jeg synes selv dette er for drøyt. Jeg liker å snakke med personer før jeg kan si: "Nei, dette funker ikke helt for meg". Ikke som å gå på Rema 1000 for å handle tomater, å ta den som ser penest ut.. Vel, dere skjønner sammenligninga.

 


Velg,.. fin nok for deg?

Ikke nok med disse nettsamfunnene hvor en kan hoppe fra profil til profil.. å se om han eller han var pen nok. Men så har vi også disse TV-programmene som jeg selv mener er ute for å henge ut folk. Jeg tror folk som f.eks. ser på Paradise Hotel, kun ser på det for å få høyere selvtillit. Det er jo ikke mye mer underholdning i det, enn at de som er på programmet ikke er videre smarte.. ? Dere må nesten bare si dere enige, hvis ikke kanskje dere kommer fra samme nøtta.?
Vel. For å si det sånn. Så mener jeg at internett kanskje har tatt over litt for mye av dette å møte folk. En kan velge fra noen brev, bilder eller interessefelt hvis en liker personen eller ikke. Dette mener jeg blir en smule galt. Hva skjedde meg å faktisk møte folk IRL, hilse på en person på gata..? Det dør vel sakte men sikkert ut, fordi at vi har internett til slikt. Litt for overfladisk ettersom at mesteparten av oss går etter utseendet. Nå jeg skal slenge med en "vits".. Hva skjer med alle de stygge restepersonene til slutt da?.. Vel, ta en dårlig spøk. Nettet har blitt en smule for overfladisk for min smak.

Så; Svar ærlig. Velger du den myke, eller stramme tomaten?
 

I choose not to believe, stop push it !

Jeg må vel selv innrømme at jeg aldri har vært noen type kristen, noen gang. Jeg er kristelig konfirmert, men mest for tradisjonene. Hadde jeg valgt den dag idag, så hadde jeg nok blitt borgerlig, eller ikke konfirmert i det hele og det store. Men, da en går i 9. klassen, så følger en strømmen.. for å si det sånn. 

Det jeg vil ha ut med dette blogginnlegget er at jeg, ikke er kristen. Jeg har ingenting imot kristne, eller de som velger å tro på det. Men, det jeg faktisk har noe imot, er disse som velger å "pushe" det på oss som velger å ikke tro. Jeg har 3 ganger møtt noen som har kommet bort til meg på gatene her i Oslo med brosjyrer å pep-talk om Gud og andre ting - noe som irriterer meg grenseløs. Jeg har full respekt for de som velger å tro, men jeg har ikke respekt for de som velger å pushe det på oss som ikke tror på dette.

Dere må gjerne bli provoserte, men jeg er så lei av dette som jeg trodde jeg var ferdig med i 10. klassen - at det velger å stalke meg bortigjennom gatene! Leave me alone!
At jeg velger å ikke tro på noe som jeg mener er bare vås, er mitt problem.. slutt å prøv å få meg med på noe jeg ikke står for. De som bestemmer seg for å bli kristne, regner jeg med går til kirka selv ? 

 


//Google
 

Var ikke så lett, som jeg hadde trodd.

Da jeg fikk låst opp hybelen, så fikk jeg se så mange spor etter pål og meg ilag. Det var utrolig vanskelig. Alle minnene som er plantet rundt meg vet jeg liksom ikke hva jeg skal gjøre med. Jeg vil ikke pakke de bort, men det er vondt å se på. ; /

I never care!

Jeg er ikke den personen som sjekker topplisten eller "ukas blogg". Jeg synes heller det er mer interresant å komme over blogger som er litt mer egenartede og interresante enn... f.eks. mote osv. Greit, folk kan like hva de vil.. Men jeg synes dere skal vite.. I don't care about that shit.

God kvell!

 

Happy birthday to me btw! :)

random Oslo.

 


Fake, the new real?

Vi alle lever opp til å være falske. Noen kaller seg selv for å være ærlig. Men jo, det er folk der ute som faktisk er mer ærlig enn andre - men fortsatt ikke 100% ærlig. Dette er noe jeg velger å tro, ettersom det er slik jeg selv møter hverdagen. Vi alle er preget av å må være perfekte. Jenter der ute går å slanker seg uten grunn. Gutter må være kule foran kompisene sine for å ikke være en outsider. Ja, en outsider er blitt en negativ ting hos mange - mens andre faktisk velger å være en outsider fordi det er deres lette måte å takle verden på.

Jeg ser mange som kler seg spesielt, mest for å beskytte seg selv mot alt hatet som er her. Alt hatet som bygges opp av media, mennesker og andre kilder. Vel, jeg selv kan innrømme at jeg ikke er 100% real. Jeg er nok litt fake jeg også. Det er ikke alltid jeg er ærlig fremfor mennesker, som egentlig jeg missliker. Jeg vil jo ikke virke som den totale assfacen fremfor disse personene. En vil jo være hyggelig, men noen ganger funker det bare ikke. Noen ganger kan jeg ha lyst å bare be en person holde kjeft fordi jeg ikke tåler trynet til personen. 

Vel, er det egentlig en selv som er opptatt av perfeksjonisme, eller har hele verden blitt besatt? Alle vil jo at verden skal følge ens egne tanker og ikke bare det samme hver jævla dag. Er vi blitt for fake, eller er det bare slik verden er? Har verden blitt så fake, at det faktisk er det nye real? 


perfektion ?

Everybody's changing

Alle ungdommer vokser jo opp til noe jeg vil kalle bedre, det er jo ikke alltid da. Det er mange som vokser opp til noe verre, noe som ikke er bra. Det er ikke alle som legger merke til at de har forandret seg til det verre, eller rett og slett bare forandra seg. Det er jo greit det, men ta å tenk over det. Har du forandret deg siden du var "ung"? Jeg vet jeg har. Jeg føler jeg har blitt litt bedre menneske, på noen måter. Da jeg gikk på ungdomsskolen, kledde jeg meg ca. kun i svart. Jeg valgte dette selv, selvom at alle kalte meg gother og emo. Du kan selv velge hvem du vil være, men dette kan også bli litt for falskt. Du skal være deg selv, og ikke noen andre. Så ikke velgå være noen kun for å passe inn. Ta heller å voks opp til det bedre, og ikke glem bort hvem du er!

 


///weheartit.com


hits